Cuba-feber på Hadeland?

Neste tirsdag kommer Cubas ambassadør til Harestua Bibliotek for å åpne en utstilling med bilder, litteratur og reiseinformasjon, står det å lese i Hadeland onsdag 2. april. For meg er det vanskelig å se dette i et udelt positivt lys. Det er svært positivt med formidling av cubansk kunst og kulturforståelse, og biblioteket gjør en kjempeinnsats med å fylle denne rollen. Samtidig må vi som holder demokratiet høyt være klare i vår kritikk og henvisning til situasjonen for vanlige mennesker på Cuba. Cuba er et fascistisk diktatur uten respekt for menneskerettigheter, og sett i lys av debatten rundt Beijing-OL, i mange henseender mer undertrykkende enn Kina.

En utstilling som skal gi et riktig bilde av Cuba må også presentere litteratur og bilder som er kritisk til regimet. En ukritisk hyllest av Che Guevara og Castro-familien med sigarer og cubansk mat må ikke bli resultatet av happeningen på Harestua. Det vil i så fall vitne om en historieløshet på linje med Pål Steigans lovprising av Pol Pot på 70-tallet.

Min egen erfaring med Cuba er begrenset til et besøk der for to år siden. Både før og etter dette besøket har jeg satt meg inn i menneskerettighetssituasjonen i landet. Cuba er et land som for en vestlig turist lett kan fremstå som et paradis, men for den jevne cubaner er situasjonen svært annerledes. I fjor besøkte to representanter fra Cubas opposisjon Oppland Høyres årsmøte, og deres historier bekreftet dessverre også dette inntrykket. Da Europaparlamentets Sakharov-pris for menneskerettigheter, rettferdighet og ytringsfrihet i 2005 ble tildelt organisasjonen ”The ladies in white”, ble organisasjonens ledere nektet å reise ut for å ta imot prisen.

Demokrati på Cuba må være et tydelig mål for oss som selv er så heldige å leve i et samfunn med stor frihet. Selv om det kan virke som det er en viss oppmykning på Cuba nå, er det fortsatt hærsjefen, Raúl Castro, som styrer. Frie valg har aldri vært omtalt fra offisielle kilder, og undertrykkelsen av dissidenter fortsetter med uforminsket styrke. Tilgang til å kjøpe mobiltelefoner og elektriske sykler kan på ingen måte veie opp for det demokratiske underskuddet.

Historien, døden og Che Guevara
Regimet på Cuba kom til makten gjennom en blodig revolusjon. Revolusjonen på Cuba hadde støtte fra brede grupper i folket og også USA ønsket seg et regimeskifte. USA hadde innført våpenboikott mot Batista-regimet tidlig i 1958.
Omveltningene tok en langt mer voldelig og undertrykkende retning enn mange av dem som opprinnelig støttet dem hadde tenkt seg. På Cuba kom mange som hadde kjempet mot Batista-regimet etter hvert i opposisjon til Castros stadig mer kommunistiske og Sovjet-orienterte diktatur, og havnet i Castros fengsler, foran hans eksekusjonspelotonger eller i eksil. I en periode var deler av landet i borgerkrig (Escambray-opprøret).

Tallene er usikre, men i henhold til ”The Black Book of Communism” (Courtois et al, 1999) ble mellom 15.000 og 17.000 skutt mellom 1959 og 1990-tallet, og mer enn 100.000 kubanere hadde vært i fengsel eller arbeidsleir for sine politiske meninger. Mange av disse ble utsatt for behandling på grensen eller over grensen til tortur.

På Cuba er de fleste av fascismens karakteristika fremdeles til stede. Diktatoren har gått rundt i uniform siden 1959. Da han ble syk, ble makten overført til hærsjefen, som tilfeldigvis er hans bror. Cuba forbyr politiske partier, avholder ikke valg, har ingen forsamlings-, ytrings- eller pressefrihet eller uavhengige fagforeninger. Hæren eier den viktigste sivile sektoren i økonomien (turismen). Regimets slagord er ”fedrelandet eller døden”, og dets viktigste ikon, Che Guevara, dyrket døden og hatet.

Økonomi
Dagsavisen meldte rett før nyttår at Cuba var en ”latinamerikansk tiger” og at den økonomiske veksten var rekordstor. Dette må i beste fall komme av at journalisten var dårlig informert.

Cuba holdt fast ved en sosialistisk økonomi og et kolonialt avhengighetsforhold til Sovjetunionen (gjennom sukkereksporten) helt til Sovjet falt sammen i 1989. Deretter har økonomien vært igjennom en berg- og dalbane av økonomiske reformer og innstramninger. BNP pr. innbygger var det samme i 2005 som i 1989. Mens Cuba var blant de aller rikeste landene i Latin-Amerika i 1959, er det nå blant de fattigste, men har på enkelte områder, særlig helsestell, en bedre standard enn velstandsnivået normalt tilsier.

Store deler av intelligentsiaen og pressen i Vesten ser på Cuba som et nobelt, om enn mangelfullt og ikke udelt vellykket eksperiment. Uavhengige anslag fra Economist (The World in 2006) oppga veksten til 5,2 % i 2005 og anslaget for 2006 til 4,5 %. Nylig (1. november) har Economist Intelligence Unit oppjustert anslaget for 2006 til 7,5 %. Andre kilder melder om vekst på 8 % i 2005, og noe lavere i 2006 og fremover.

Disse to gode årene rives dog ut av sin kontekst. Legger vi Castros egne vekstanslag til grunn, var BNP pr. innbygger i 2005 tilbake på 1989-nivå. Legger vi Economists anslag til grunn, er landet tilbake til utgangspunktet i 2006. Å kare seg tilbake til velstandsnivået for 17 år siden gir kanskje ikke grunnlag for å bli utropt som en økonomisk ”tiger” riktig ennå?